Prinsippfast oppdragelse?

Opprinnelig publisert av Inger 23. januar 2009 på "Kevins blogg".

Kevin skulle ikke få sove i senga. Han hadde sin egen seng på kontoret og hadde ingen adgang til menneskesoverommet. Det var et greit oppdragelsesprinsipp. Kevin lå i hundesenga. Eierne lå i menneskesenga. Full kontroll.

..helt til vi bestemte oss for å gjøre et lite unntakt i juleferien. Det var jo tross alt jul og det er veldig koselig med hund i senga (det veit vi nemlig fordi han får lov på hytta. allerede der blinka det kanskje en oppdragelsesvarseltrekant). Og bare ta en liten titt på de bedende øynene over.

Så da ble det en liten justering i oppdragelsen. Sengesoving er nå lov. Men bare innimellom, når han blir invitert inn. Heldigvis står han ikke ved døra og maser når han henvises til hundesenga på kontoret. Men det som slo meg i ettertid, var at det tok sånn omtrent ett år før vi smeltet for de bedende øynene og ga etter. Lover dette godt for barneoppdragelsen?